Ein deutsches Requiem som idehistorisk dokument

415px-Johannes BrahmsEn musikalsk komposisjon som bærer tittelen Requiem er vanligvis forbundet med tekstsammensetningen i den romersk-katolske kirkens requiemmesse, eller messe for de døde. Requiemmessen har faste liturgiske ledd og latinsk tekst, og gjennom teksten ber de gjenlevende for den avdøde. Hensikten er å lindre den avdøde personens opphold i skjærsilden. Mange kjente komponister har komponert requiemmesser som tar utgangspunkt i den romersk-katolske kirkens liturgi og tekster. Blant disse er Wolfgang Amadeus Mozart, Gabriel Faure og Giuseppe Verdi.

Ganske annerledes forholder det seg med Johannes Brahms’ (1833-97) tyske requiem. Brahms vakte betydelig oppsikt da han fikk urfremført sitt Ein deutsches Requiem i Bremen langfredag 1868. Ved å bruke Requiem-begrepet i tittelen henledet Brahms nettopp oppmerksomheten mot den romersk-katolske kirkens dødsmesse og de forventninger man kunne stille til en slik type komposisjon.

Brahms’ nyskrevne requiem var langt fra et liturgisk verk skrevet for kirkerommet, eller et verk med en åpenbar teologisk eller liturgisk agenda. Riktignok hadde verket tekster fra Bibelen, men Brahms tar verket ut av sin opprinnelige kirkelige og liturgiske kontekst og plasserer det i stedet i konsertsalen. Samtidig bytter han ut de vanlige latinske tekstene med tekster fra Luthers tyske Bibeloversettelse. Mest dramatisk av alt, Brahms bruker bibelfragmenter som trøster de etterlatte og omtaler menneskets evige liv, uten at han ekspliserer Kristi død og oppstandelse som forutsetning for menneskets tilgang til evigheten. Dermed bryter han ikke bare med den romerske kirkens requiem-tradisjon; han bryter også med selve grunntanken i kristendommen. Da verket ble uroppført i domkirken i Bremen påsken 1868, en konsert Brahms for øvrig selv dirigerte, hadde derfor arrangøren lagt til en sats fra Bachs Matteuspasjon og en sats fra Händels Messias. Disse satsene tematiserte Kristi død og oppstandelse – nettopp det Brahms’ Ein deutsches Requiem manglet.

Brahms’ tyske requiem har syv satser, og er skrevet for to solister, kor og orkester. De første skissene til verket kan dateres tilbake til 1854, og Brahms skrev kontinuerlig på verket – innimellom alle andre komposisjoner – helt frem til det ble uroppført i 1868. Ved fremførelsen i Bremen manglet imidlertid en sats fra slik vi kjenner Ein deutsches Requiem i dag, satsen for sopransolist, «Ihr habt nun traurigkeit». Brahms skrev denne satsen i etterkant av konserten i Bremen, og i desember 1868 forelå hele komposisjonen ferdig trykket. Verket ble i sin helhet oppført første gang i Gewandhaus i Leipzig, 18. februar 1869.

requiemTekstsammensetningen i Ein deutsches Requiem har beskjeftiget og utfordret både forskere så vel som den brede offentlighet helt siden verket ble uroppført. Tradisjonelt har man sett Brahms’ Requiem som et sekulært verk med religiøs tekst, der komponisten hviler på sin kristenkulturelle arv og bruker tekster fra Luthers tyske bibeloversettelse for å uttrykke trøst til alle, uavhengig av hva man måtte tro på.

Mye kan tyde på at Brahms kan ha vært påvirket av en tradisjon der man har forstått religionen som uavhengig av alle former for kirkelig bekjennelse, og der musikken har hatt en religiøs forløsningskraft. Helt fra tidlig ungdom viste Brahms stor interesse for den tidligromantiske litteratur: Han samlet på sitater fra tidligromantikernes bøker og undertegnet brev med pseudonymer som egentlig var navn på tidligromantiske litterære karakterer. Tidligromantikerne er preget av uklare skillelinjer mellom teologi, filosofi og diktning.

For tidligromantikkens forfattere og enkelte protestantiske teologer var religionen ensbetydende med en lengsel etter det absolutte, i den forstand at det religiøse hevet seg over dogmer og normativ tro. Samtidig tenkte de seg at kunsten, og da særlig musikken, hadde en kraft til å forløse som kunne sidestilles med den religionen hadde. Dette var igjen et viktig grunnlag for tanken om den såkalte absolutte musikk; forståelsen av at enkelte typer musikk kunne avspeile en dypere virkelighet enn den fornuften kunne erkjenne. Med en slik måte å forstå kunst kan man snakke om en forskyvning av det religiøse uttrykk. Musikken erstatter noe av det den institusjonelle og dogmatiske religion tidligere hadde hatt enerett på, og religion blir noe annet enn det man vanligvis tenker seg.

Tanken om den absolutte musikk ble viktig i musikkestetiske debatter rundt midten av det 19. århundre, og flere komponister, deriblant Brahms og Robert Schumann, forsvarte en slik forståelse av musikkens formidlingspotensial. Det er hevet over en hver tvil at Brahms bryter med sentrale ideer i den kristne lære ved at han unnlater å nevne kristendommens frelseshendelse i sitt tyske requiem. Men det er samtidig viktig å se ham i en bredere idehistorisk ramme, og som barn av en idehistorisk sammenheng der religionen motsetter seg alle former for dogmatisk autoritetstro. Dersom vi forstår Brahms på bakgrunn av sin idehistoriske kontekst, heller enn på bakgrunn av en tradisjonell protestantisk kristendom, kan man få en noe annen vinkling på komposisjonens spesielle tekstsammensetning.

Teksten er skrevet av Merethe Roos

Neste konserter

fre des 01 @19:00 - 10:00PM
HÄNDELS MESSIAS

Kjøp album

2L095

 

Støtt oss

Grasrotandelen small

 

Sagt om Schola

  • image
  • image
  • image